Ole Kristian Jørgensen – ole-kristian.no |
Sist oppdatert: 04.03.2007 |
Seternesfolket - etterkommere av innvandrere |
Av Ole Kristian Jørgensen
Georg, Astrid, Laila, Roald, Rolv, Gunvord, Ole Kristian, Ruth,
Jenny, Avle og Sigmund. 1983 Forord De fleste synes det er
spennende å nøste opp slektstråder for å finne ut hvor en stammer fra. For
meg var det også mange overraskelser, særlig det at vi stammet fra et såpass
stort område. Jeg har greid å gå bakover til 15-1600- trallet for noen av
slektsgrenene, og et fellestrekk er at de første kom omtrent samtidig på til Skjervøyområdet midten av
1600-tallet. Hvorfor hadde så mange forskjellige personer og familier havnet
på Skjervøy. Hva skjedde på den tiden, og hvorfor begynte folk å komme
akkurat da. Hvordan levde de og hva lavde de av. For å finne ut noe om den
historiske bakgrunnen har jeg samlet stoff fra en rekke kilder som jeg senere
skal redegjøre for. Arbeidet med å få på plass
et slektsdiagram er arbeidskrevende, men ved hjelp av kirkebøker,
folketellinger, bygdebøkene og andres arbeide kan man få det til, bare en er
tålmodig og nøyaktig. Jeg har fulgt slektene i rett oppadstigende linjer, og
bare tatt med mødrene og fedrene, men utelatt deres søsken og andre barn. Vi
kan derfor være i slekt med mange flere, men genene har vi fått fra de som er
tatt med. Slektsdiagrammet, som er utarbeidet, viser at vi ikke har greid å
følge alle slektsledd like langt. Det er mange årsaker til det. Enkelte
innvandrere var lite flinke til å legge igjen opplysninger, og når forfedrene
ikke er oppført i kirkebøkene, eller tatt med i folketellinger, er de ikke
lett å finne. I tidligere tider ble ikke samene tatt med i folketellingene,
også det kan være årsaken til at noen linjer brutt. Enkelte av våre forfedre
har lagt igjen tydelige spor, særlig innvandrerne fra Danmark. Embetsfolk og
handelsmenn kan man følge langt bakover i tid, og jeg har funnet fram noe om
dette. Derimot er det er relativt lite opplysninger om fiskere og småbrukere
fra den tiden. De danske innflytterne så vel ikke på seg sjøl som
innvandrere, fordi Norge på den tiden var i union med Danmark. For at det skal bli noe
enklere å forstå hvordan våre forfedre levde, har jeg prøvd å sette dem inn i
et historisk perspektiv, men det er ikke blitt noen entydig historie, så hver
enkelt får forsøke å danne seg et bilde av hvordan de levde, og om deres liv
var verre eller bedre enn den verden vi har vokst opp i. I tillegg til det jeg har
skrevet om noen av våre forfedre har jeg plukket fram personer som har hatt
stor innflytelse på samfunnsutviklingen, og flettet inn noen historier fra
tidligere tider. Jeg har fått noe hjelp fra
slekt og venner, og fra faghistorikere som har gitt med meg noe veiledning.
Jeg takker alle for hjelpen. På slutter av dette skriv har jeg listet opp
kilder og faglitratur jeg har hentet stoff fra. Slektsdiagrammet er å finne
på min hjemmeside. De første Når vi følger våre forfedre
bakover i tid ser vi at de kommer fra et ganske vidt område. En stor del av
våre røtter finner vi i Sverge, Finnland og Danmark, men også i
fjerntliggende områder i Norge, som i Rogaland og Hardanger er representert.
Her er alt fra samer til danske prestesønner, og kanskje forviste
tukthusfanger. I tidligere tider kom det også russiske samer til Troms og
Finnmark. Også vi fra Seternes har litt samisk blod i årene, men
innvandrerblod dominerer, særlig fra finlendere eller kvener. Vi er altså
etterkommere av innvandrere som er blandet ned nordmenn og samer. Vi har trodd at de første
nordlendinger kom i yngre steinalder, men de kan ha kommet mye tidligere.
Russiske forskere har nylig funnet bevis for at ett folkeslag som kan være
skoltesamenes forfedre levde i Øst-Sibir for 30.000 år siden. Funnstedet er
Tsjukotka helt nordøst i Russland, like ved Beringstredet. Ifølge forskerne
skal et jegerfolk ha levd ved Jana-elven, som ligger ca. 500 km nord for
polarsirkelen. Tidligere har man trodd at denne del av Arktis først ble
befolket for ca. 15.000 år siden.. Det er vel all grunn til å tro at når en
kunne livberge seg på tundraen i Sibir, kunne folk gjøre det samme på
Kolakysten og i Nord-Norge. Nyere forskning har avdekket at noen av de eldste
boplassene i Norge ligger i Finnmark. Geologiske data viser at Kolahalvøya
var isfri langt tidligere enn antatt, og det er derfor sannsynlig at de
første nordmenn kom østfra. Skoltesamene i Neiden hevder at de kom lenge før
andre samer. Kanskje er de etterkommere av folk som levde på den sibirske
tundraen. Golfstrømmen varmet kanskje opp dette området mens resten av Norden
og store deler av Nord-Europa lå dekt av is. Deler av Kågen med Taskeby – og Seternes Det er imidlertid ikke
sikkert det var fastboende i Skjervøyområdet i steinalderen eller
jernalderen, men det er gjort oldtidsfunn over hele området. Til og med på
Seternes er det funnet en pilspiss og noen slyngesteiner fra yngre
steinalder. I hele området er det funnet hellegroper som tidligere ble
oppfattet som graver, og ble ofte kalt for ”russegraver”, men senere
undersøkelser harvist at dette er anlegg for koking av spekk fra sjøpattedyr. Det ble snakket om at det
var russegraver på Enes ved Simavågen, men om dette var graver fra pomortiden
eller hellegroper er usikkert. Det mest sannsynlige er at det er hellegroper. Skiferredskaper funnet på
Skjervøya og på Kågen Området nord for Malangen
var stort sett samenes rike. Det var først da hanseatiske handelssystem kom i
stand at det ble mulig for andre enn samer å bo nordenfor den såkalte
korngrensa. Folk kunne da få korn og andre varer hos hanseatene i bytte mot
tørket fisk. Samene hadde et levesett som var tilpasset naturen og klarte seg
uten korn. Ytterkysten av Nord-Troms
var i jernalderen en del av et større grenseområde nord for Malangen, og
derved en grense mellom to forskjellige levemåter eller samfunnsideologier.
Den ene var basert på bofasthet og jordbruk med hovedsakelig husdyrhold og
fiske, mens den andre var basert på nomadelivmed jakt, fiske og fangst. Til tross for dette fins
det enkelte typiske norrøne jernalderspor som for eksempel gravhauger og
gravrøyser i området både på Arnøy og på Spildra i Kvænangen. Samedrakter fra
1700-tallet
Samene
kom før nordmennene, men de var ikke de første
Flere tusen år før andre
skandinaver slo seg til her oppe, var samene på plass. I Historisk
Verdensatlas (Oxford, 1999), ser vi at store deler av Nord- Skandinavia var
befolket med samer allerede tre tusen år før vår tid, før den tid var det et
folkeslag der som ble betegnet som jegere og sankere. Etter hvert presset
folkeinnvandringen fra syd samene lengre nordover og tettere sammen. Samene er nevnt allerede i
de tidligste beskrivelsene av Nord-Europa. Samelandet er pekt ut på noen av
de første kartene over området. I tidligere tider dekket den samiske
befolkningen det meste av Fennoscasndia, et område som strekte seg fra
Kvitsjøen til Atlanteren og fra Østersjøen til Ishavet. Det ble sagt at
samene har vært her siden Arilds tid (dvs. i uminnelige tider) men det
samiske områdets utstrekning er altså blitt sterkt redusert. Jegere eller sankere er en
fellesbetegnelse for den skandinaviske, finsk – ugriske urbefolkning. Den
skandinaviske delen ble etter hvert kalt finner eller samer. Arkeologene
mener at begrepet samisk eller ”lappisk” bare kan brukes på denne
forhistoriske kulturen fra begynnelsen av den såkalte Kjelmøy – kulturen. Det
er denne som representerer begynnelsen av den samiske jernalder, som varte
fra ca 700 – 600 f.Kr., selv om det ikke var noen markant overgang fra
steinalderens siste stadier. Fram til slutten av
1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet var Finnmark, og derved store
deler av Troms, et ensidig samisk dominert bruks- og bosetningsområde som
ikke tilhørte Norge. Samelands grense gikk omtrent ved Malangsfjorden, som
altså var den nordligste grense for dyrking av korn. Nordmennene bodde i
”Hålogaland” og Finnene (samene) bodde i ”Finnmork”. Finnmark hadde da en
helt annen utstrekning enn dagens fylkesgrense, og omfattet hele Nord-Troms
og indre deler av Troms samt indre deler av Nordland. Tidligere hadde de hele
Fennoscasndia som sitt område. I hele området nord for
Trøndelag bodde det ca 36 000 mennesker ifølge beregninger på grunnlag av
manntallene i 1660-årene. Av disse bodde et par tusen i Finnmark, der det i
tillegg bodde ca tusen samer. Samene ble altså ikke regnet med i den
norske folketellingen enda samenes bosetningsområdet, ”Sami eatnam” eller
sameland, strakte seg fra nordligst i Norge til Midt-Norge, og fortsatte inn
i Sverge, Finnland og Rusland. Valand
med Haukøya, Skjervøy, Kågen og Arnøy i bakgrunnen
Folketellinger i 1801 viser
at det var ca 5000 samer i Nord-Troms og Finnmark mens den norske
befolkningen var redusert slik at forholdet mellom samer og nordmenn var 3:1
til tross for bevisstbevisst norsk kolonisering av området, særlig i annen
halvdel av 1600-tallet. Det var lenge strid mellom
Rusland, Sverge og Danmark/Norge om hvem som skulle ha herredømme over
sameland. Svenskekongen hevdet at Finnmark, eller sameland, strakte seg helt
sør til Tysfjorden, og at det var de som var den rettmessige forvalter av
området. Svenskene var på flere skatteinnkrevningstokter der, men de møtte
ofte motstand, og enkelte ganger måtte de rømme med uforrettet sak. Kongens fogd krever skatt hos samene. H. Lioliensjold 1698 Russerne eller karelerne
gjorde skattekrav gjeldende sørover til Troms. (Nord-Troms tilhørte da under
Finnmark.) Allerede i siste halvdel av1200-tallet gjorde russerne utfall mot
Hålogaland, og i 1307 ble fesningen Vardehus bygd som grensevern for norske
interesser. Festningen hadde neppe stor betydning i kampen mot Russerne, som
fortsatte sine skatte- og herjetokter som før. De russiske angrepene var en
stadig plage for kystbefolkningen,, og i det ulykksalige året 1349- samme
året som Svartedauden kom til Norge – herjet russene helt sør til Bjarkøy.
Historikerne har imidlertid kommet fram til at herjingene sluttet i 1444. Forhandlinger om nordområdene Forhandlinger med russerne
om nordområdene er ikke noe nytt, men tidligere forhandlet de bare om
landområder. I de senere år har det som kjent vert forhandlinger om
sjøområdene. Heller ikke i forhandlingene mellom Russland og Danmark - Norge,
som kom i stand på Kola i 1592, kunne partene dokumentere at de hadde rett
til dette området. Christian IV utsendinger brukte handelsmenn fra Bergen og
Trondheim som sannhetsvitner, men den russiske utsendingen, Fedor Johannovitschs
fortalte følgende samiske sagn, som russerne hadde tatt som rettesnor for sin
rett til å skattlegge nordområdene: ”I gamle dager da Karelen
og Divatraktene var Novgorod underkastet, levde der en mektig mann eller
godsbesitter som het Walit eller Warrent. De novogorodiske posadniker overdro
til denne Walit regjeringen over hele Karelen. Walit som ønsket å øke
Novgorods besiddelser, dro til den murmanske kyst for å berike landet. De
forskrekkede murmanerne kalte til njemetski (nordmennene) men de kunne ikke
yte noen forsvar. Walit slo dem ved Varenga, for han var en stor kriger og
hærens venn. Senere bosatte han seg på en øy som da kaltes Schalim
(Salimozoro i Orafjorden). Nordmennene ble nøtt til å overlate til Walit hele
lappland like til Jvgei (Lyngen). Fra denne tid ble lappene skatteskyldige
til Novgorod og de moskvaske storfyrster.” Om hendelsen betegnes som et sagn, så var Walit ikke en sagnfigur.
Han ble begavet, da med det kristne navnet Wasilij, i Frelserens kirke i
Kexholm. (Gjengitt etter
oversettelse av den russiske forfatter Weretschagin, i O.A. Øverlands
Norgeshistorie.) Hvis denne historien hadde
blitt godtatt av Christian IV s forhandlere hadde alt nord om Lyngen vært
russisk. Området var fra før betraktet som et russisk-norsk fellesområde. Forhandlingene med russerne
kom i skyggen av en ny situasjon fordi Sverige gjorde et uventet framstøt for
å tilegne seg de samme områdene. I første omgang endte dette som et nytt
svensknorsk fellesområde i Lappmarken. En del av den samiske befolkning ble
dermed skattet av både russerne, svenskene og nordmennene. Svenskene krevde skatt
mellom Tysfjord i sør til Varanger i nordøst. I 1595 fraskrev imidlertid
russerne sine skattekrav vest for Varanger, og grensen til Russland ble i
praksis fastlagt da, selv om det formelt skjedde det mye senere. De tre landene hadde til og
med en felles skattebod på Haukøya. Her forhandlet oppkreverne seg i mellom
om de innviklede skatteforhold. Stedet var godt egnet som et naturlig
utskipningssted for skattefangsten, som for det meste var skinn av rein og
mange forskjellige ville dyrearter. Samtlige av de tre landene
hadde sine riksvåpen hogd inn i skattebodens vegg, men det russiske ble
fjernet i 1595. Kampen om herredømme over
Sameland, (Finnmarken) førte til mye stridigheter mellom Rusland, Sverige og
Danmark/Norge, men etter lange grensebefaringer og forhandlinger ble det
dansk/norsk- svenske fellesdistrikt delt i 1751. I 1826 ble grensen mellom
Rusland og Norge trukket opp i det område som tidligere hadde vært et norsk- russisk
fellesdistrikt. Den nordlige del av Kolahalvøya inngikk i dette
fellesdistriktet, som altså fra da ble rent russisk. Norsk overhøyhet over Kola
og omegn var fram til 1580 anerkjent av de russiske undersåtter som hadde
bosatt seg der, og de betalte også skatt til Norge. Senere ble det etablert
en ny norsk bosetning på Kola. Denne varte til Sovjet - staten overtok. Kalmarkrigen førte til store forandringer Sverige og Danmark/Norge
kom i krig om bl.a. nordområdene i 1611, den såkalte Kalmarkrigen, som varte
i to år. Svenskene tapte og måtte gi opp sine territoriale krav i nord. Etter
1613 var det den danske konge Christian IV. som styrte området, og i henhold
til den jyske lov av 1240 fastslo han at kronen eide det som ingen andre
eide. Samene kunne ikke legge fram papirer på at de eide noe som helst, og
mange måtte forlate sine boplasser og beiteområder. At de hadde bodd der i
flere tusen år fikk ingen betydning. Man bør imidlertid skille
mellom nasjonalstatens eiendom og den private eiendomsretten til land og
vann. Samene hadde ingen begrep om den private eiendomsretten til
landområder. Jorden var felleseie selv om de hadde delt områdene opp i
såkalte Siida – samfunn, som var avgrensede områder. Selv om en eiendom
ligger i Norge er det ikke selvsagt at staten eier den. Det motsatte er vel
heller regelen. Samene ble sett på som mindreverdige hedninger som kongen
ikke trengte å ta hensyn til fordi de ikke representerte noen trussel. Urbefolkningen Urbefolkningen, som i
hovedsak besto av samer og skoltesamer, ble presset til side her som mange
andre steder i verden. Det ble ikke ført krig mot samene slik inntrengerne
gjorde mot urbefolkningen bl.a. i Amerika, New Zealand og Australia, men
samene ble fortrengt til stadig snevrere områder. Staten favoriserte norske
innflyttere i form av skattefritak, fritak for å være soldat og avskrivning
av gjeld. Da bergensernes oktroa (privilegiumsbrev) ble reforhandlet i
1687, strøk man de norske fiskernes kjøpegjeld og fritok dem for skatt, men
samene fikk ingen fritak. Likevel sank det norske folketallet drastisk. Forvisningssted for tukthusfanger I 1667 henvendte amtmannen
i Finnmark seg til Tinghuset i København for å skaffe beboere til
fiskeværene. Mange kom, særlig vestlendinger. På slutten av 1600-tallet var
tre fjerdedeler av mannlige hovedpersoner i området født utenom amtet, de
aller fleste kom fra Vestlandet. Samene er ikke medregnet. I 1681 ble Finnmark og
Nord-Troms gjort til forvisningssted for ”tiggere, omstreifere, forbrytere,
og tukthusfanger” Man vet ikke hvor stor denne forvisningsgruppen var, eller
hvor mange som kom til Nord-Troms. Ordningen tok i praksis slutt i
1780-årene, men den ble ikke formelt avskaffet før1842. Det var altså ikke
bare til Australia kriminelle ble forvist. Det skal ha vært noen fra denne
gruppen som slo seg ned i Skjervøy - området, men det er vanskelig å påvise
hvem de var fordi de ofte giftet seg inn i norske og samiske familier, og
mange flyttet ut og inn av området på den tiden. Vi vet heller ikke om noen
av forfedrene til Seternesfolket var forviste tukthusfanger, men om så var,
kan vi vel som australienerne, trøste oss med at det ikke skulle store
forbrytelsen til før en havnet i tukthus. ”Sommerlandet” - en egen ”stat” I kilder fra ca. 1520
skrives Skjervøy som Skerffø eller Skjrfføenn. Første del av navnet er
gammelnorsk og kommer fra skifer, som betyr nakent fjell. Området som omfatter det
gamle Skjervøy prestegjeld var omtrent ubebodd av andre enn samer inntil
Danmark-Norge overtok på midten av 1600-tallet. Området hadde i uminnelige
tider hadde vært en korridor for rein og flyttsamer fra Finnmarksvidda, og
fra grensefjellene ut til havet i vest. Samene fulgte villreinen på dens
vandring fra sommer- og vinterbeite. Etter at samene begynte med tamrein,
brukte flyttsamene med sin reinflokk den samme ruten til og fra sommerbeitene
ved fjordene og på øyene. Denne korridoren var naturbestemt og ikke bestemt
ved statlige avtaler eller forordninger. Samene kalte Skjervøy - området for
”Sommerlandet”. Landsdelen var samenes land
og flyttsamene fulgte, med mesteparten av sine eiendeler, på reinens
vandringer. Fiske og fangst var viktig også for samene. Dun og egg ble også
sanket. Samer på sommerleir 1905 Flyttsamene var avhengig av
dette nomadelivet, og deres rett til utnyttelse av områdets resurser var
uomtvistelig., Samene hadde vunnet hevd som burde være jevngod med lov og
juridisk rett, men den holdt ikke mot danskekongenes lov av 1240. På grunn av at området lå
nordenfor ”korngrensen” var det heller ikke særlig attraktivt for andre enn
samer. En annen grunn var at samene skattla de som slo seg ned
her.
Etter hvert som bestanden
av villrein, oter og bever begynte å minke ble samene tvunget over i et nytt
levemønster. Også skattetrykket økte, og samene ble beskattet av tre
forskjellige nasjoner, i tillegg til at de var utsatt for plyndring, særlig
fra nord. Nordmennene kunne kreve skatt østover mot Kvitsjøen. Russerne
kunne, ut fra en traktat med Novgorod fra 1325, gjøre det samme helt vest til
Lyngen. På 1500-tallet krevde de inn skatt helt til Malangen. Presset på den samiske
befolkning økte altså, og de måtte finne seg andre måter å livberge seg på.
Det gamle nomadelivet fungerte ikke lenger, og fast bosetning ute ved kysten
ble en løsning for mange. Men de som etter hvert fikk tamrein fortsatte
nomadelivet, om enn noe forskjellig fra tidligere. I Skjervøyområdet er det
først og fremst på Skattøra, på sydenden av Skjervøya, en kan se de
tydeligste tegnene på tidlig bosetning. De eldste hustuftene på Skattøra er
fra ca. 4000 f.Kr. I nærheten av disse ligger også to hustufter fra 500-800
f.Kr. Disse er blant de få kjente tuftene i Nord-Norge og fra det siste
tusenåret f.Kr. Litt lenger sør på Skattøra finner vi og flere sjøsamiske
gammetufter fra 1600-tallet. En gamme varer som regel mellom tretti og femti
år før den må fornyes. Fundamentene var enkle konstruksjoner som forvitret
etter noen tid, og flere generasjoner gammer kan ha vært bygd oppå hverandre.
Derfor kan man ikke følge utviklingen fra generasjon til generasjon. På Gammelgården ved Taskeby
er det også hustomter som skal være fra sen steinalder, (jernalderen?) men
disse tomtene er ennå ikke undersøkt. Skjervøy-området var egentlig
ikke en del av det gamle Finnmarken, men hadde heller ikke direkte kontakt
med de sørlige områder, selv om utenforstående nok regnet det som en del av
Finnmark. Området hadde preg av å være en liten ”randstat” mellom Troms og
Finnmark, eller som før nevnt – en korridor der det ikke fantes noen fast
bosetning. Øya Skjervøy ble fast tingsted i 1586 selv om ingen bodde der
fast. Skjervøy prestegjeld omfattet både Kvænangen, Nordreisa og deler av
Lyngen. Kvænangen og Nordreisa ble først utskilt som egne kommuner i 1866 og
1886. Det som vi i dag kaller Troms fylke, besto den gangen av to len – Senja
og Troms. Senja len omfattet Sør – Troms fra Kvæfjord til Malangen, og Troms
len resten av det som i dag er Troms fylke. Kirka på Skjervøy Det var kirken som ble
begynnelsen, og som kastet det første streiflys over et hedningeland slik det
heter det i Magnus Fugelsøys bygdebok om Skjervøy. I et pavebrev fra 1308
omtales denne kirke som ”Den hellige Marias kirke i Trums, nær hedningene.”
det heter videre i bygdeboken: ”Dette forteller oss at landet nord for denne
kirken i Tromsøsundet, både i Nord-Troms og Finnmark, var bebodd av finnene,
som var hedninger, og der var ingen nordmanns gård”. Skjervøy kirke hørte inn
under kirken i Tromsøsundet. Den første bebyggelsen som
kom på Skjervøya var sannsynligvis en kirke. Den ble oppført rundt år
1400. Kapellanens husvære under oppholdet på stedet, var et av de aller
første hus på Skjervøy, en beskjeden nødtørftig bolig, sier Guttorm Friis. I
manntallet av 1666 omtales imidlertid kirken som ”opbygd af ny”, noe som vel
betyr at den gamle kirka ble fullstendig rehabilitert da. Etter vert grodde
det opp en lang rekke med kirkestuer langs fjæra, hvor folk som kom til kirke
tok inn. Skjervøy fikk fast prest i 1660, og i noen år var han den eneste som
bodde på kirkestedet. Nåværende kirke ble innvidd i 1728. Petter Dass skildrer i
”Nordlands Trompet” kirkens fremrykking i noen få, knappe linjer:
I katolsk tid tilhørte hele
Skjervøya kirken. Etter reformasjonen ble kirkene tillagt kirkegodset i Norge
og overført til Kongen. Finnemisjonen
Finnemisjonæren Thomas von
Westen besøkte Skjervøy i 1716 og gir da en dyster beskrivelse av forholdene.
Han kaller Skjervøy for ”Satans egen synagoge” på grunn av all den
ugudelighet og trolldomsutøvelse som her var utbrett. Hovedårsaken til hans
fordømmelse var nok at ingen møtte til den gudstjenesten han hadde tillyst. Finnemisjonæren Thomas von
Westen og Skjervøy med kirken på 1800-tallet Von Westen fikk en dyktig
medarbeider i prosten Henning Junghans, som kom til Tromsø i 1719. Han ble
bedt om å ta seg av de forsømte kirker, og spesielt holde øye med samene i
Skjervøy og Karlsøy som var ”harde, grove og hengivne til trolldom”. Junghans
gjorde en stor innsats for samemisjonen, og i løpet av et par år var det
bygget fem forsamlingshus for samene i Skjervøy. Flere av samemisjonærene
gjorde en betydelig innsats for å oversette religiøse bøker til samisk. Det
første skrift for de norske samer kom ut i København i 1728. Det var Luthers
katekisme med dansk og samisk tekst. Den russisk-ortodokse kirke Det var imidlertid ikke
bare ”samenes apostel” Thomas von Westen som forsøkte å kristne samene. Også
den russisk- ortodokse kirke drev målrettet virksomhet. Den russisk-ortodokse
kirke hadde et nært forhold til det mystiske og et positivt syn på naturen
som gjorde at den østsamiske kultur til en vis grad ble inkludert i kirka.
Dette var noe den katolske kirke ikke tillot. Den kristne lære skulle
ikke befatte seg med noen element fra hedendommen. I Norge var det kun den
østsamiske befolkningen, Skoltesamene, i Neiden/Pasvik området som opptok den
russisk - ortodokse læren.
St. Georgkapellet i Neiden der den hellige Trifon drev
misjonsvirksomhet på 1500-tallet. Skoltesamisk gravplass i
Nord-Finnland Læstadianerne De statlige kirkene har
imidlertid ikke vært enerådende i Norge. Stadig flere mennesker baserte sin
kristentro og sitt liv på omvendelse. Omreisende emissærer ble de nye
forkynnerne. Med det spredte lekmannskristendommen seg både sørpå og nordpå.
I nord var det læstadianismen som satte sine dype spor. Mot slutten av
forrige århundre fantes det knapt et prestegjeld i Troms og Finnmark uten
større eller mindre grupper av læstadianere. På midten av 1800- tallet gikk
rykte om at folk i nordsvenske byer og bygder var blitt omvendt, og hadde
gjort bot for sine synder. De hadde til og med sluttet å drikke, og levde et
gudfryktig liv. Mannen bak bevegelsen var den anerkjente botanikeren og
presten, Lars Levi Læstadius (1800-1861) Læstadius forkynte lovens
ord og evangeliets budskap, men han kjente også det folk han talte til og de
forhold de levde under. Deres skarpe dagligtale formante han med billedspråk
fra en kristen mystikk. Sanselig, manende og medrivende forkynte han
fortapelsens forferdelighet. Læstadius oppfordret til et enkelt og strengt
liv med pietetiske normer. Offentlig syndsbekjennelse og syndsforlatelse
måtte til. Det holdt ikke å lese skriften. Bare gjennom den læstadianske
forsamling ble syndsforlatelse mulig. I Skjervøyområdet var vekkelsen svært
utbredt, og de fleste som har vokst opp der har deltatt på vekkelsesmøter. Christian Michelsen Heggelund (”Skjervøykongen”) Den første handelsmann på
Skjervøy, og den mest markante i handelsstedets historie er uten tvil
Christen Michelsen Heggelund fra Æbeltoft i Jylland, som bosette seg på
Skjervøy i 1662. Han var sønn av prest
Christian Sørensen Heggelund f. 1570 og Karen Jensdatter fra Fyn i Danmark. Christian Michelsen
Heggelund ble bergensborger 15.8.1661, det vil si kjøpmann med
handelsborgerskap i Bergen som ga enerett til å drive handelsvirksomhet i et
bestemt område. Bergen var Nord- Norges kulturelle og økonomiske sentrum til
langt ut på attenhundretallet selv om også Trondheim fikk privilegier til
handel på Nordlandene så tidlig som i 1574. Heggelund bodde først på Hakstein
og Lille Taskeby og var på disse plassene et år, men flyttet året etter til
Skjervøy. Det skal skytes inn at også Simavåg og Sandvåg gikk under Taskeby
lille, og det kan hende at det var på en av disse plassene han først slo seg
ned. Han hadde også leiet seg inn i Segelvik i Kvænangen i 1661, hvor han var
husmann hos bonden Bjørn. På Skjervøy bygde han opp i alt 28 forskjellige
bygninger til folk og fe. Av bygninger oppførte
Heggelund en hovedgård i to etasjer, og et våningshus i samme størrelse, fem
fiskeboder, et stabbur, et finnestabbur og fire finneboder, fehus av tømmer,
høylade, to svinehus, boder, sjåer, smie og naust. Slik kan det ha sett
ut på Skjervøy i ”Skjervøykongens” tid. (K. Knutsen 1886) Han hadde en stor jekt, en
tendring og en fembøring, otringer, seksringer og fem føringsbåter. Hvor mye
folk han hadde til å betjene alt dette vet vi ikke, og heller ikke hvor mye
penger, utstyr og materialer han hadde med for å få alt dette i sving. Han kan ikke ha flyttet
rundt fra sted til sted med heile familien og alt det jordiske godset som han
hadde med seg da han kom til Skjervøy. Det mest sannsynlige er at han har
vært uten familie i området i ett eller to år før han bestemte seg for å slå
seg ned på Skjervøy. Det kan òg være det var han som fikk med seg andre
dansker til området. Clemet Rasmussen Oderup kom til Havnes omtrent samtidig
med at Heggelund kom til Skjervøy. Heggelund kan ha reist tilbake til Danmark
og hentet familien og utstyret, eller familien kan ha ventet på han i Bergen. Heggelund, eller
”Skjervøykongen” som han etter hvert ble å hete på folkemunne, fikk fort
monopol på all handel i distriktet, og det var få som ikke skylte han penger.
Han hadde imidlertid ikke ord på seg for å være en hard inndriver av gjeld,
til tross for at Petter Dass i ”Nordlands Trompet” har gjort han udødelig med
dette verset.
Etter Heggelunds død i 1694
fortsatte hans etterkommere handelen på Skjervøy, men fisket slo fullstendig
feil før århundreskiftet, og det ble sagt at hele Nord- Norge var insolvent.
Da den nye kirken ble bygget (fullført i 1728) var det ingen handelsmann på
stedet. Epitafiet over Christian
Michelsen Heggelund Epitafiet over Christian
Michelsen Heggelund For å markere sin stand, og
vel for å vise at han var en gudfryktig mann, ga Heggelund et stort maleri,
eller ”Epitafi” til Skjervøy kirke. Bildet viser handelsmannen sjøl, hans to
hustruer Karen Andersdatter og Maren Jørgensdatter Kastens og barnene: 1.
Christen, 2. Michel, 3. Anders, 4. Jørgen, 5. Christian, 6. Else og 7.
Anne Else var fra første
ekteskap, og moren var Karen Andersdatter. Else giftet seg med Thomas Arild,
og de bodde mesteparten av tiden på Valan, hvor hun døde 1696. Han var
lensmann i Skjervøy. Heggelund ga også mange
andre ting enn epitafiet til kirken, bl.a. en altertavle, døpefont, m.m., men
det meste ble fjernet da kirken ble ombygd i 1878. Flere malerier på tre samt
et gammelt skip ble solgt på auksjon. Det eneste man reddet av det som ble
kastet ut av kirken var Heggelunds epitafium som kirkesanger Jørgensen i
Simavåg kjøpte for 5 kroner, og som skoleinspektør Hagemann fant i 1900 og
kjøpte det for 10 kroner. Sogneprest Anton Bøckman fikk bildet som lån i
1930, men det var først etter restaureringen av kirken i 1957 at bildet fikk
permanent plass i kirken.
Under gravearbeider på
området der Heggelund hadde sin foretningsgård er det blant annet funnet en
dørhelle med Heggelunds initialer og årstallet 1662, som antakelig er
tidspunktet da hovedbygningen ble reist. Under dørhellen ble det funnet en
slangeformet gullring merket CHLSNJD. Denne ringen er i de senere år kopiert
og lages både i sølv og gull. Både etterkommere av Heggelund, og andre på
Skjervøy pryder seg den dag i dag med kopi av denne ringen. Seternesfolket
bruker ringen som gave til hverandre ved større jubileum. Etter at Heggelunds handel
på Skjervøy var avviklet, gikk det nesten hundre år ingen til det kom
fastboende handelsmann på stedet. Det var da Henrich Klæboe Rask fikk kongens
gjestgiver- og handelsprivilegium i 1799. De fleste forsyner sine
Huser med Mel, som hentes fra Bergen en temmelig del, så meget som jektene
bærer. (Petter Dass) Taskeby
Taskeby er en landtunge på
øya Kågen. Hvorfor halvøya har fått dette navnet er det ingen som har gitt et
fullgodt svar på. Samene kalte Kågøya for Gavvir. Navnet Taskeby er
sammensatt av to ord: taske og by. Taske skal komme av formen på landskapet
som ligner en pose. By kommer av det gamle navn bø - gård. Denne forklaringen
er ikke akseptert av alle, og det kan vel hende at også dette er en mislykket
oversetting fra samisk. Den første innbyggeren en
kjenner til at bodde på Taskeby var Karli Thygesen. Han må ha vert født rundt
1570, men årstallet er usikkert. En vet ikke om han var født på Taskeby,
eller om han var innflytter. Thygesen er mest sannsynlig et dansk navn, og
opphavet kan være en dansk fogd med samme navn som var stasjonert i Finnmark,
men dette er gjetninger. Etter tilbakegangen på
Skjervøy overtok Taskeby som det ledende handelssenter i Skjervøy på
1700-tallet. Det var brødrene Jens og Anders Nilsen Borch, som begge drev
handel på Bergen, som tok til her. Panteregistret viser at Jens Nilsen Borch
fornyet bygselen på Taskeby store i 1712 og 1718, mens Anders Nilsen Borch,
som også var postbonde, bykslet Taskeby lille fra 1707, men ingen bodde der,
så han ville vel helst gardere seg mot konkurrenter. Han fornyet bygselen på
Taskeby lille siste gang i 1718. Anders og Jens Nilsen Borch
på Taskeby var lagrettemenn i Skjervøy tinglag. I matrikkelen for 1723 er
Lille Taskeby oppført som prestebolig. Stedet var tenkt som sete for mulige
presteenker, men det var ingen presteenker som flyttet dit. Vi skal senere se
at vår slekt har røtter til både Heggelund på Skjervøy og til brødrene Nilsen
Broch på Taskeby.
Petter
Dass Veksten i folketallet var
svak, og slik fortsatte det ut over første del av 1600-tallet. Til sine tider
var stagnasjonen så påtakelig at en kunne frykte at en tilbakeflytting
sørover var på gang. Av skattelistene fra 1687 ser man at folketallet var
ytterligere redusert. Skjervøy prestegjeld hadde da bare 31 skattemenn og 6
husmenn, med til sammen 37 hovedpersoner. Befolkningen var da mindre enn
hundre år tidligere. Helt på slutten av 1600-tallet var det en fremgangsrik
periode med sterk vekst i folketallet. Den norske befolkning ble fordoblet i
løpet av 30-40 år fram til 1700. Slik kan leilendingene ha
bodd. bildet er fra Island 1900 Største delen av
befolkningen bodde i gammer, og investeringer til nytt hus på et nytt sted
var overkommelig. Det er verd å merke seg at samer ikke ble regnet med blant
bosetterne. Det skyldes vel til en viss grad at ikke alle samener var
fastboende, men de ble heller ikke regnet med som likeverdige nordmenn. Da Christian IV var på
reise til Finnmark og Kolahalvøya i 1599 fastslår han at det ikke fantes
alminnelige hus i området, annet enn små jordhus, som er hytter, bygd av torv
og stein. Noen av husene er bygd langt ned i jorda. På skattetinget som ble
holdt i 1719 ville fogden vite hvorfor det var så få husmenn som betalte
skatt. Lagmennene svarte at de fleste leilendinger bodde i gammer og derfor
ikke kunne skattes som husmenn. Lagmannen tok opp spørsmålet år etter år, men
det var ingen endring. Etter ennå noen år var
fogden frempå igjen: Nå hadde vel husmennene i Skjervøy bygget hus? Han hadde
hørt rykter om skuter som seilte nordover fullastet med bygningsmaterialer.
Lagmennene svarte at her var ingen endring. Senere fraktet
fiskeoppkjøpere tømmer og bygningsmateriale fra Bergen til området, og de
rikeste kunne etter hvert bo i trehus. Etter hvert som Pomorhandelen kom i
gang på 1700 – tallet kunne folk få tak i materialer fra Rusland, i bytte med
fisk. Pomorhandelen I føreste halvdel av
1700-tallet kom pomorhandelen skikkelig i gang, men samhandelen med folket i
nord hadde sine røtter langt tilbake i århundrene. Ottar fra Lenvik, som
levde i siste halvdel av det 9. århundre, forteller at han var med på åpne en
ny handelsveg østover mot Kolahalvøya. Kontakten mellom Finnmark og det
russiske kystlandet langs Murmanskkysten og Kvitsjøen fortsatte gjennom hele
middelalderen. Russerne kom med sine lotsjer og senere skonnerter til
Nord-Troms og Finnmark, og byttet bl.a. mel og salt med rå fisk. Denne
trafikken kom i konflikt med hanseathandelen, men verken Hanseatene eller
danskekongen greide å stoppe den. Nordmennene hadde stor fordel av de nye
handelsforbindelsene, og de trosset derfor styresmaktene. Til slutt ble
handelen på visse vilkår godkjent både av de dansk - norske og russiske
myndigheter. Russerne kunne altså kjøpe
fersk fisk i ”makketiden” fordi de saltet fisken. Saltet var en forholdsvis
kostbar artikkel på den tiden, men russerne produserte det billig i
Kvitsjøområdet, særlig på Solovetskyøyene. I tillegg til at monopolhandelen
på Bergen ble brutt da pomorhandelen kom i stand, kunne fiskerne fiske hele
året, også om sommeren. Fisket om sommeren var langt å foretrekke framfor
vinterfiske, da det ofte var storm og kulde. Russiske handelsfartøy i Tromsøsundet 1867. Foto J .A. Friis Kampen for tilværelsen ble
betraktelig lettere da folk kunne handle direkte med pomorene. Handelen med
russerne varte til rundt 1920, da Sovjetunionen satte en stopper for denne
trafikken. Under den store nordiske
krig 1700 – 21 ble handelsforbindelsene sørover vanskelig, oghandelen med
russerne vokste fram. Særlig viktig var det å få fram forsyninger av korn og
mel. "Randstatens" nye innbyggere Som før nevnt var Skjervøy
å betrakte som en liten randstat mellom Troms og Finnmark. Denne særstilling
mistet området etter at Danmark/Norge hadde vunnet krigen med Sverige i 1613.
Nå ble det viktig for danskekongen å ta i bruk området. Det første som ble
installert var kirker og prester, men det gikk heller tregt med å få
dansk-norsk fotfeste i området. I 1681 fikk bergensborgerne monopol på
finnmarkshandelen. Monopolbestemmelsene var vidtrekkende og omfattet mer enn
ren handelsvirksomhet. Danskekongen overlot forvaltningen av hele området til
magisteren i Bergen. Motytelsen var en fast årlig avgift, i tillegg til at
byen skulle sørge for forsyninger til befolkningen og bidra til
befolkningsvekst i området. Det er usikkert om byen måtte betale hele
utrustningen for alle pionerene som dro nordover, eller om de bare fikk en
slags støtte til ”utvandringen”. Som vi har sett før, ble området i 1681
gjort til forvisningssted for datidens kriminelle, men det kom mange andre,
særlig vestlendinger. De fleste av våre danske
forfedre var allerede vel etablert da Bergen overtok, og det er tydelig at en
del velstående og godt skolerte personer dro fra Danmark til det nye land i
nord. I henhold til Norges
fiskerihistorie var det godt fiske i området fra ca 1660 til ca 1690, og det
ga stor lønnsomhet for de som var utstyrt med handelsprivilegier. Å bosette seg i
Skjervøyområdet på den tiden var nesten som å ta utrustning til Svalbard.
Innflytterne måtte ha med seg det meste de trengte av mat, materialer,
fiskeredskaper, husdyr og klær. Sjøsamene som holdt til i området bodde i
gammer, og de laget sin mat og sine klær av det som naturen gav. De danske
innflytterne var bedre vant. De fleste var vokst opp i byer eller tettsteder
hvor husene var av tre eller stein. Om danskene hadde med seg alt utstyr
hjemmefra er usikkert, men noe ble i alle fall handlet i Bergen. Slik kan mange av våre
forfedre ha bodd. Dette er fotografi av Neidensamer fra 1880 - årene Det var fiske og husdyrhold
som var bærebjelkene i kystfolkets økonomi. Husdyrene var sau og kyr, og
sannsynligvis også geit. Man vet ikke sikkert hvor gammelt det samiske
husdyrholdet langs kysten er, men allerede på midten av 1500-tallet betalte
samene skatt med bl.a. saueskinn. Datidens dyr er ikke direkte sammenlignbar
med de vi finner i fjøsene i dag. Kyrne var nøysomme og små, og ble kalt
”finneku”. Slaktevekten var på ca. 70 – 80
kilo Husdyrene i middelalderen var små sammenlignet med dagens raser,
men finnekua enda mindre Verken Tromsø eller
Hammerfest var byer på den tiden, så det ble langt å dra til handelsmannen.
Hammerfest ble grunnlagt i 1787, Vardø i 1788 og Tromsø i 1794. Byene vokste
ikke fort, og ved folketellingen i 1801 var folketallet under hundre i alle
tre byene. Nordlandsjektene tok det mest nødtørftige av varer med fra Bergen
når de hadde vært der med en fiskelast, og oppkjøperne fra Bergen byttet
igjen varer med tørrfisk når de kom nordover. Handelsvarene i Bergen kjøpte
de for betalingen de fikk for tørrfisken. Da pomorhandelen kom i gang på
17-hundretallet fikk bergenshandelen stor konkurranse fordi folk da som nevnt
ovenfor kunne bytte til seg forbruksvarer med rå fisk.
Oderuppene Ikke alle innflytterne
baserte sin virksomhet på handel. Landsdelen manglet fullstendig et
administrativt apparat, og noen av danskene satset på dette, det gjorde også
flere andre av våre forfedre. Oderup hadde sitt hovedkvarter på Havnes, og
stedet var i mange år administrasjons- sentrer for Skjervøy-området. Clemet Rasmussen Oderup var
født i Odense i Danmark og ble Bergensborger på samme dag som
”Skjervøykongen” i 1661. Han var gift med Grethe Knudsdatter, datter av
Knud Hansen på Karlsøy og Trine Hofnagel fra Bergen. Trine var datter til en
dansk skolemester som hette Henrich Hofnagel som virket i Bergen, og hun var
sannsynligvis barnebarn eller niese til den kjente historikeren Michel
Hofnagel fra Bergen, som skrev ned dagsaktuelle ting som hendte i Bergen i
perioden 1622 til 1664. Hofnagel skrev på høy- og plattysk. Noe er oversatt
og gjengitt i ”Norske Magasin II”, ellers er det lite eller ingen informasjon
om mannen. Oderuppene var lensmenn i
Skjervøy i flere generasjoner. Oderup festet Store- og Lille Follesøy, og i
Prestemanntallet 1664-66 er han benevnt som Clemet Rasmussen, Bergens borger,
leier av 2 våger 2pd. jord. Han hadde to drenger til å drive gården.
hans eldste sønn Rasmus var da 6 år. Nordlandsjekt med dekslast Lensmannsbestillingen
trådte i kraft i 1665. Follesøy var et godt utgangspunkt til å overta Rotsund
eller Havnes når leiligheten bydde seg. Det skjedde i 1672 da tidligere
lensmann Lauritz Nilsen delte gården Havnes med han. Som lensmann hadde
Oderup rett til å drive gjestgiveri og vertshus på Havnes. Han hadde ikke
handel, men ”hadde sin næring fra sjøen”, hva nå det måtte bety, men sjøl var
han neppe fisker. Oderups to sønner, Rasmus og Knut Oderup bosatte seg på sør
Rotsund, og begge var postførere eller postbønder som de ble kaldt på den
tiden. Rasmus ble lensmann etter sin far og flyttet da til nord Rotsund da
denne storgarden ble delt. Oderups datter Cecilie
giftet seg med Holger Jacobsen Danefær. Danefær Holger Jacobsen Danefær, er
en annen markant stamfar som var født i Danmark i 1666. Han ble altså
svigersønn til Clemet Rasmussen Oderup, og han overtok som lensmann etter
svigerfaren. Hva som skjedde med Rasmus, sønn til Oderup, som tidligere hadde
overtatt lensmannsstillingen vites ikke. Faren til Holger hette Jacob Nilsen
Danefær, f 1630 på Møen, død etter eventyrlig levnet 1676 ved Wismar under
felttog der. Moren hette Mette Holstein. Ettermelet til Holger er ikke av de
beste. Han skulle være en kranglevoren og temmelig vidløftig fyr som i årenes
løp laget mange vanskeligheter både for seg sjøl og andre. Holger Danefær nevnes i
Justisprotokollen både i 1717 og 1725 i forbindelse med en krangel som han
fikk i stand. han var handelsmann på Havnes, men det gikk vel ikke så godt.
Han gikk under navnet Trondheims løsgjenger. senere må det ha gått bedre, og
han ble etter hvert en velholden mann etter sin tids forhold. I
folketellingen fra 1702, da han var 36 år står det at han står seg vel og har
handel med kreditt fra Bergen. I tiden etter 1700 tvingete
lensmann Holger J Danefær samene til å forlate Rotsundet for å gi plass til
en lensmannsgård her. Det var Rasmus og Knut Oderup, sønnene til Clemet
Rasmussen på Havnes som bygde gården. En stor samefamilie på anslagsvis 40-50
personer måtte forlate området. Senere, i 1739, måtte samene atter flytte fra
Spåkenes fordi sønnen til Rasmus Oderup var blitt lensmann og måtte ha en ny
gård der. Det ble opplyst at gården på Spåkenes var et nybrott, mens det i
virkeligheten var en gammel boplass for samer. Saken ble imidlertid greit
ordnet mellom lensmannen og fogden som bestyrte kongsgodset. Vi får håpe at
genene til lensmennene Holger ikke har fått for stor plass i etterslekten. Arildslekten Omtrent samtidig med Holger
dukket en ny danske opp. Det var Thomas Christensen Arild, f. 1661 i Danmark.
Han ble gift med Else Christensdatter Heggelund, f. 1660. Hun var datter av
han som senere ble kalt ”Skjervøykongen”. Thomas var lensmann i Skjervøy
tinglag og bodde på Valan. Deres sønn, Christian Tomasen Arild, f. 1690 ble
gift med Kirsten Oderup Danefær, datter av Holger Jakobsen Danefær,
”kranglefanten” fra Havnes.. Derved var mange danskeslekter knyttet sammen,
og Holger Danefær oppnådde å bli godtatt blant de kondisjonerte. Christian
Tomasen Arild hadde, da han døde 1743, vært klokker i Skjervøy i 30 år. En av sønnene til Christian
Tommasen Arild og Kirsten Oderup Danefær, hette Tomas Arild og var født i
1728. Han giftet seg med Marta Bull Andersdatter Borch fra Oksfjord. Hennes
slekt kan trekkes tilbake til enda en danske som hette Iver Nilsen f. 1530 og
som bodde i Trondheim. Etterkommerne til Nilsen slo seg ned i Maursund,
Oksfjord og Taskeby. Gamst -slekten. En annen av våre forfedre
hette Torben Sørensen Gamst, f. 1682, ble første gang gift med Trine
Rasmusdatter Oderup fra Havnes, og andre gang med Abel Cathrine Danefær. Vår
slektning Margrete f. 1725 som var gift med Jens Christian Stabrun er fra
første ekteskap. Torbens far var Søren Pedersen Gamst på Loppa. Navnet
skriver seg fra en landsby i Gamst sogn i Ribe amt i Søndre-Jylland. I 1686
kjøpte Søren handelen på Loppa, og da kom han enten fra Sør-Norge eller
direkte fra Danmark. Han giftet seg med datteren av sognepresten på Loppa,
Torben Reiersen, og konen var Margrete som døde i 1719. Det var altså deres
sønn Torben, som gjennom sine to ekteskap grunnla Gamst -slekten i
Rotsund-distriktet og Kiil- Gamst -slekten i Djupvik. Torben Sørensen Gamst, som
var oppkalt etter sin bestefar Torben Reiersen, var jekteskipper og bodde i
Djupvik. Han var i mange år kirkeverge og regnskapsfører for Skjervøy kirke.
Han døde i desember 1769 og ble 87 år. Torben Gamst annet ekteskap med Abel
Catrine Danefær ga 6 barn. Av disse var Søren Torbensen. Parti fra Loppa. Sommerhuset
til Jan Ole Gamst lengst til høyre. Gamst f. 1736 og han døde i
1802. Han ble gift med Aleth Cathrine Kiil f. 1739. Deres sønn Anders Kiil,
f. 1768, ble stamfar for Kiil – slekta i Djupvik. Etterkommerne forlot
Gamstnavnet og tok i stedet morsnavnet Kiil. Haakon Rasch Kiil på Skjervøy
var direkte avstamninger fra Torben Gamst, og dermed i familie med
Jørgensen-slekten –– om enn langt ute. Stabrun- slekten Den første vi hører om er
Jørgen Jensen Stabrun fra Tønvik. Hans sønn Jens Christian Stabrun var født
1733 på Kvitberg i Kvenangen. Jens som var skolemester og klokker giftet seg
med enken etter Morten Heggelund som døde i 1751. Hennes navn var Margrethe
Gamst, hun var født i Djupvik i 1725. De flyttet til Havnes. Det kom 9 barn,
men bare 6 er kjent. Etterkommerne giftet seg inn i slektene Gamst, Kiil,
Dahl m. f. Sønnen, Peder Gamst Stabrun ble gift med Gjertrud (Jertrude)
Persdatter Dahl fra Havnes. Hun var datter av Peder Gamst fra Berg. Vår
tippoldemor, Birgitte Stabrun Paulsen f. 1796, mor til Gjertrud Albine Arild,
var datter av Peder og Gjertrud. Alle de hittil nevnte
personene var altså stamfedre til vår oldemor Gjertrud Albine Arild f. 1829 i
Rotsund. Hun var gift med vår oldefar Jørgen J. Jørgensen i Simavåg. Hennes
slektsrekke er lang, og mange flere markante personer kunne vel ha vært
trukket fram. Et fellestrekk for de fleste av dem er at de hadde sine røtter
i Danmark. Skjervøygodset Danskekongen, Fredrik III,
solgte i 1666 sine eiendommer, som han hovedsakelig hadde tatt fra samene,
til kammerjunker Joachim Irgens for 100 000 Rdl. Godset ble senere stykket
opp og solgt til mange forskjellige. Det såkalte Skjervøygodset ble fraskilt
som en egen enhet. Skjervøygodset hadde mange forskjellige eiere, den mest
kjente er Ovidia Fredrikke Hyssing, bedre kjent som ”Mor Lyng” som var født
på Sand i 1766 og døde i 1848, 82 år gammel. Hun overtok eiendommene etter
sin mann. Seternesfolket er ikke i
slekt med ”Mor Lyng”, men hun fikk stor innvirkning på hele området, både før
og etter sin død, derfor er noe om henne tatt med. Ovidia Hyssing ble i 1793
gift med fogedfullmektige Thomas Andreas Lyng og de flyttet fra Rotsund til
Havnes og ble derved de første selveierne av Havnes gård. De hadde
gjestgiveribevilling og drev handel. Thomas Anders Lyng, som var født i
Verdal døde på Havnes 1817. Ovidia ble gift med John Hysing, men da også ham
døde måtte hun selv overta driften av gården, handelen og bestyrelsen av
Skjervøygodset. Hennes fullmektig, Ole Halden var henne til stor hjelp i
dette arbeidet. Hun hadde i sine to ekteskap 12 fødsler, men ingen av barna
levde opp. Mor Lyng ble heller ikke
forskånet for andre problemer.. Da hun i 1790 -91 oppholdt seg i København
for å ivareta sine affærer, inntraff en redselsfull hendelse i hennes hjem i
Rotsund. Før hun reiste skal hun ha gravd ned i kjelleren sitt sølvtøy og andre
verdigjenstander. En dag mens folkene var ute på arbeide hadde to menn, Moses
Samuelsen og Mikkel Hansen brutt seg inn i kjelleren hvor de fant alle
verdigjenstandene. De ble imidlertid overrasket av to kvinner, Aasillie
Aandersdatter og Karen Larsdatter. Begge kvinnene ble drept, og Moses og
Mikkel rømte over fjellet til Nordreisa. De ble senere arrestert og satt i
arrest i Sør-Rotsund. Det meste av tyvgodset ble funnet. De satt i fangenskap
hele vinteren, men våren 1791 lykkes de å få tak i økser, og de drepte tre
menn og de stengte kvinner og barn inn i huset. Så tok de med det de fant av
verdisaker, samt våpen og ammunisjon og rømte igjen. De ble senere tatt, og
Moses døde i arresten før dommen falt. Fengselsforholdene var neppe særlig
humane på den tiden. Mikkel ble henrettet på en holme utenfor Spokenes. Hvem Moses og Mikkel var
sier ikke historien noe om. Navnene gir heller ikke noen pekepinn om hvor de
kom fra. Kanskje var de oppvokst i distriktet, men de kan også ha vært
forviste tukthusfanger som var plassert her oppe. Mor Lyng ble viden kjent
som et hjelpsomt og hjertegodt menneske. Til henne kunne alle gå med
sine sorger og bekymringer, og hun hjalp mange fattige mennesker. Ettersom
hun selv ikke hadde egne barn tok hun til seg pleiebarn, foreldreløse og
fattige folks barn. I alt hadde mor Lyng 32 pleiebarn under sin beskyttelse. Skjervøygodset ble
etter Mor Lyngs død delt opp, og hennes formue ble bl.a. plassert i legater
til beste for bl.a. fattige og husmenn i Skjervøy prestegjeld. Legatet ble
kalt for ”Ovidie salige Lyngs Legat”. Legatet bar derved videre den gamle
damens omsorg for de svake i samfunnet, selv etter hennes død. Ved hennes død i 1848
omfattet proprietærgodset hele 471 gårder rundt om i Kvænangen, Nordreisa og
Skjervøy, til en samlet takst på 19.278 Spd. I 1851 ble det dannet en
forening som fikk navnet ”Foreningen til Ophevelse af Leilendingsvesnet i
Skjervø.” Foreningen kjøpte etter hvert alle eiendommene til Skjervøygodset,
og solgte dem videre til oppsitterne på rimelige betingelser. I Kobbepollen
var det en gård som tilhørte Skjervøygodset, i Taskeby store fire eiendommer,
og i ”Taskeby lille” eiendommen som Henrik Kobi bykslet. Klokker-Jørgen slekten Parti fra Simavåg før alt ble brent i 1944 Jørgen og Alberte Jørgensen Nå går vi over til å følge
slekten til vår stamfar i Simavågen. Han var sønn av Gjertrud Albine Arild og
Jørgen J. Jørgensen. Denne gang begynner vi med han, og følger vi slektene
bakover. Jørgen Gerhard og Alberte Marie Jørgensen i Simavåg Jørgen Gerhard og Alberte
Marie, vår farfar og farmor i Simavåg, fikk følgende 10 barn: ·
Alf f.
1901, gift med Amanda Seppola, fra Sirkastakka i Kvænangen, de fikk 12 barn. ·
Ragnvald
Edvin f. 1902, gift med Dagny Kristiansen fra Arnøyhamn, de fikk 9 barn. ·
Olga
Marie f. 1904, gift med Johan Hansen, Flakstad i Lofoten, 5 barn. ·
Jørgen
Albert f. 1906, d. 1963. Han var ugift og bodde på farsgården i Simavåg. ·
Olaf f.
1908, d. 1909. ·
Otta f.
1910, gift med Jens Mølleng på Hysingjord i Nordreisa, de fikk 8 barn. ·
Dagny
f.1913, gift med Johannes Hansen fra Flåten. De bodde i Selbuvika og fikk 6
barn. ·
Bergliot
Joakima f. 1914, gift med Arne Kvamme, Kågelv i Maursund, de fikk 3 barn. ·
Johanna
Emilie f.1918, gift med Albert Olaussen i Nordreisa, de fikk 8 barn.
Jørgen og Alberte fikk
altså 51 barnebarn til tross for at to av deres barn døde barnløse, men vi
vet at det var minst to til som var født utenfor de nevnte ekteskap, og som
ikke ble tatt med i tellingen på den tiden. Første bilde av
Seternesfolket tatt i 1944 Bakre rekke fra
venstre: Roald (halvt
skjult) Avle, Ruth, Gunvor, Jenny, Laila. Rekken foran: Ole Kristian,
Sigmund, Rolv, Alf, Georg, Amanda og Astrid. Hardt arbeide Det var hårt på den tiden,
vi gikk sex om sex—sang Evert Taube i en av sine mange sjømannsviser,
og det kunne sandelig også være hardt å livberge seg i en liten robåt på
fiske. De gikk ikke vakter slik Taubes sjøfolk jorde, men de måtte stå på i
all slaks vær til garn- eller linelenken var oppe, eller så lenge fisken
beit. Deretter skulle fisken sløyes og leveres eller henges. Hjemmefiske med juksa. Simavågfolket var heller
ikke noe unntak. Bente Folvik har, som vi tidligere har sett, skrevet
en bok om ”Jenteliv” hvor hun sier noe om dagliglivet til jentene i Simavåg.
Ikke til forringelse for jentene, men guttene hadde også den samme skoleveien
og det samme utstyret, og bare skoleveien ville vel være uoverkommelig for
unger flest i dag. Ungene var regnet som
voksne når de var ferdig med konfirmasjonen, men før den tid måtte de ha lært
mest mulig av det yrke de skulle ut i, det gjaldt både jenter og gutter..
Valg av yrke var som regel gitt, i alle fal for de normalt utviklede.
Simavågguttene var kraftige karer som hadde alle forutsetninger for å bli
gode fiskere, og de kom tidlig i lære hos faren. Allerede som skolebarn drev
de alene med fjorfiske hjemme, og de dro stadig lengre ut. En historie som
ble fortalt om da Alf og Rangvald var i femten – sekstenårs - alderen var
omtrent slik: ”Grytidlig om morgenen
rodde de fra Simavåg til Rotsund for å hente agnsild til en line etter
vårtorsk. Dette er en strekning på over tre mil hver vei. Da de kom hjem
egnet de linene og rodde ut og satte den.” Hvor mye fisk de fikk sier
ikke historien noe om. Dette var en prestasjon som
vel få toppidrettsfolk hadde maktet i dag. I Mauresundet er det ofte sterk
strøm, og de hadde neppe medstrøm begge veier. Om de hadde seilvind vites
ikke, men jobben var i alle fall respektabel. Slik så de vanligste
bruksbåtene til heimefiske ut. Den nærmeste spissbåten er av noenlunde samme
type som den Rangvald og Alf kjøpte. Foto: Arkiv Tromsø Museum. Ragnvald og Alf kjøpte seg
senere en større robåt til bl.a. å drive Lofotfiske. Før den eldste av dem
var 20 år sendte de båten til Lofoten og fisket der, sammen med en tredje
person. Linefiske fra en treroring var hardt, og de måtte ofte kappro med
åttringene og fembøringene om å komme først på feltet. Når treroringen var
tom klarte de likevel å holde større fart, men se større båtene prøvde som
regel å ro så tett til hverandre at de små båtene ikke kom forbi. Det var
viktig å komme først og få den beste posisjon, særlig når lina skulle settes.
I båren hadde de faste
plasser og oppgaver. En drog lina over en rull i baugen på båten mens den
andre kveilet linen, tok seg av fisken og auste båten. Den tredje måtte som
regel ro for å holde båten opp mot vinden. Den siste jobben kaltes for å
andøve. I Alf `s begravelse
fortalte Ragnvald denne episoden til Roald, sønn til Alf:
Uvørent fiske fra dory.
Foto: Havforskningsinstituttet. Senere kjøpte Rangvald og
hans onkel Adolf en 48 fots skøyte med 35 hk Rapp. Skøyta het ”Aslaug”, og
var en prektig båt etter den tids målestokk. Alf ble ikke medeier fordi han
hadde mer enn nok med å klare avdrag på gjeld på et småbruk han hadde kjøpt
av morfaren på Taskeby. De drev allikevel fiske
sammen, særlig på Lofoten, men også på Finnmarksfiske. Den første tiden drev
de juksefiske fra båten og fra doryer. Det var alltid konkurranse mellom
doryene om hvem som fisket mest. Jentene fra Simavåg: Otta, Bergeliot, og Olga Adolf var kjent som en
utålmodig og hissig man, som forlangte at tingene skjedd raskt. Han var sjef
på dekket og Alf og de andre var med sine hjelpesmenn ute og fisket fra
doryene. En dag Alf var sein med å
komme til skutesiden ble Adolf irritert. Da doryen kom opp langs siden hoppet
han ned for å få fisken raskt ombord. Alf tok dette som en fornærmelse. Han
grep onkelen i buksebaken og slengte han inn på dekket. Etter det ble han
ikke tilbytt hjelp med å hive opp fisken. Opphavet til denne
historien vet jeg ikke, men den ble av å til fortalt av sambygdinger for å
illustrere kjempekreftene til Alf. Jørgen Gerhard, fiskerbonde, kirketjener og politiker Det var Jørgen Gerhard som
reddet epitafiet over Christian Mikkelsen Heggelund da det ble solgt på
auksjon for 5 kroner i 1878 (se ovenfor under Skjervøykongen) Bergeliot og Sigrid i godt voksen alder Jørgen Gerhard småbruker,
fisker og kirketjener og tok aktivt del i lokalpolitikken for Venstre. Han hadde en rekke
kommunale tillitsverv og satt i kommunestyret, men ble aldri ordfører. Det
fortelles at han i 1890- åra, før han hadde overtatt gården, kjøpte et
jordstykke på 50x50 meter på Kågen for å få stemmerett. Det var denne
ordningen som ble kalt ”Myrmannsvesnet”. Jørgen døde i 1950 og Alberte døde i
1960. Jørgen Johan Jørgensen Vår oldefar, Jørgen Johan
Jørgensen f. 1824 i Simavåg, d 1907 Han var gift med Gjertrud Albine
Thomasdatter Arild, f. 1829 fra Rotsund, d. 1893. I henhold til
folketellingen av 1865 var Jørgen J. leilending og fisker. Gården Simavåg
hadde 1 hest, 5 kyr, 11 sauer og 8 geiter. gården produserte 2,5 tønner
potet. I folketellingen for 1876 er Jørgen titulert som politiassistent,
fisker og gårdbruker. Da er buskapen forandret til 1 hest, 4 kyr, 20 sauer og
10 geitet. Produksjonen på gåren var satt til 4 tønner potet og 4 tønner
rotvekst. Jørgen og Gjertrud fikk
følgende barn: Adolf, Jørgen Gerhard, Birgitte, Thomas Ingebrigt, Kristine,
Jørgine og Oline. Adolf overtok farsgården i
Simavåg. Han var gift med Marie Johansen fra Snemyr i Nordreisa. Han var
medeier i fiskebåten Aslaug. Jørgen Gerhard,
Seternesfolkes farfar, ble også boende i Simavåg, hvor han fikk overta en
part av farsgården og klokkerjobbeben på Skjervøy. Birgitte ble gift med
Leonard Eriksen fra Eide. De bodde først på Perlarsanes, omtrent der broa går
over fra Kågen til Skjervøy. Siden flyttet de til Kobbepollen og deretter til
Simavåg. Birgitte og Leonard hadde mange barn, bl.a. Kristian som bodde på
Skjervøy. Han var først gift med Jensine Gundersen fra Uløybukt, og deretter
med Marta Mathinsen fra Kågen. Også de fikk mange barn, deriblant Arne som
ble gift med Astrid fra Seternes. Skjervøy skipsverft, i
forgrunnen, slik det så ut i 1918 Kristian Eriksen var en
viktig person for lokalsamfunnet og for hele Nord-Troms. Han var en av
initiativtakerne og eierne bak Skjervøys første kraftverk som blei bygd på
Kågen, og han var en av tre grunnleggere og eiere av Skjervøys første
skipsverft, hvor også mange av sønner arbeidet hele sitt liv. Thomas ble oppfostret hos
sin onkel Ole Jørgensen i Jøkelfjorden. Hans kone var fra Kvænangen. En av
deres døtre Otta ble gift med Johan Reiersen i Sandvåg. Ingebrigt ble gift med
Hanna Brustad fra Langslett. De overtok en eiendom i Taskeby etter Henrik
Konst som omkom på Lofotfiske i 1883. Kristine var gift og bodde
i Kvæfjord. Jørgine giftet seg med Engel Larsen Syrstad fra Meldal, de bodde
på Ravelseid. Oline var gift med Stasbrun Fredriksen, de bodde i Rotsund. Christian Jørgensen Faren, til Jørgen J. var
Christian Jørgensen f, 1792 kom fra Lauksund. Moren Anna Marie Olesdatter f.
1795 var fra Hidra.. Hennes foreldre, Ingebør Torsteinsdatter og Ole
Christensen var fra Omland på Hidra i Vest-Agder. Han var jordløs
husmann og fisker. Christian Jørgensen ble titulert som skolemester da han
giftet seg i 1821, og han ble, under et bispevisitas i 1826, ”funnet bekvem”
til å ansettes som klokker i Skjervøy kirke. Christian var og konstituert som
lensmann i Skjervøy, og han flyttet senere til Simavåg. Bakgrunnen for
flyttingen til Simavåg er følgende: Mannen som på den tiden
bodde i Simavåg hadde berget noe vrakgods som han tilvendte seg. Da dette kom
lensmannen for øret og mannen fryktet straff, tok han sitt eget liv. Det ble
den konstituerte lensmannens oppgave å ta hand om liket få mannen begavet.
Christian må ha likt seg godt i Simavåg for han søkte om å få festebrev på
stedet som nå var ledig etter den avdøde. Christian var den første i slekta
som brukte etternavnet Jørgensen og er den egentlige stamfaren for slekta med
dette navnet. Jørgen Johansen Faren til Christian
Jørgensen hette Jørgen Johansen f. 1752 på Loppa og bosatte seg på Hellnes i
Lauksundet. Det er det eneste vi vet om han bortsett fra at han var gift med
Anne Bernhoft f, 1752 fra Kristiansund. Anne og Jørgen fikk tolv barn,
Christian var den yngste. Bernhoft Anne Bernhoft stammer fra
en stor slekt som har røtter tilbake på 1400 – tallet, men om det er noen
sammenknytning til vår Anne er noe usikkert fordi hun avsluttet etternavnet
med ”ft” i stedet for to ”f”. Ser vi på andre av Bernhofft - slekten er det
mye å velge mellom. En kaptein- løytnant Bærenoff levde som avskjediget i
Bergen, en annen Marcus (Barnhowed) Bernhofft var adelsmann og ble fra
Tyskland foreskrevet med høilovlid ihukommelse av kong Christian den tredje
til oberst i Trondheim med kommando over troppene nordafjells. Familien skal
ennå ha hans adelige våpenskjold. (Fint om vi kunne smykke oss med det...) En annen var Hans Johannes
Andersen Bernhoft f.1550. Han ble i 1589 kantor og lektor i Trondheim. Han
ble i 1590 res. kapellan og i 1616 sogneprest i Vor Frue kirke. Lenger ned i
rekken finner vi Hans Andersen Bernhoft f. 1634, prest i Oppdal og gift med
dikterinnen Ellen Andersdatter Oppdal f. 1637, d.1704 i København. Deres
datter hette Anna Dortea f.1704, og vår Anna kan ha navn etter henne. Bygdebokforfatterne tror at
vår Anne har kommet til Skjervøy eller Loppa som pike eller guvernante til en
av de kondisjonerte familiene. Man kan jo spekulere på hvordan en person av
såpass viktig slekt havnet på Loppa. En forklaring kan være at en annen
Bernhoft, nemlig Marta f.1741 var gift med fogd Lidemark i Alta. Flere har
lurt på om det kan være flere Bernhoftsslekter fordi noen skriver navnet med
en ”f” og ”t”, på slutten av navnet, mens andre har to f-er. Det var slett
ikke uvanlig, i disse brytningstider, at folk skrev navnet på forskjellige
måter. Et eksempel er vår egen bestefar, Petter Seppola, som i offentlige
dokumenter skrev både for- og etternavn på mange forskjellige måter. Da Anne
Johannesdatter Bernhoft døde i 1806 ble det holdt likpreken over henne i
Skjervøy kirke, hun ble 56 år. Man har merket seg at hun ble titulert kone.
Som datter av kondisjonerte foreldre hadde hun mister tittelen som madam,
fordi hun giftet seg inn i en bonde- og småbrukerfamilie. Edvard Michael Johannesen, morfar til Alf på Seternes. Edvard M. Johannesen var
født 15.5.1854 i Uløybukt. Foreldrene var Ellen Aronsdatter, Uløybukt og
Johannes Henriksen f. 1823 fra Haparanda i Sverge. De bodde i Rottenvik ved
Molfarvik, som ligger på sørsiden av Maursundet, omtrent rett over Maursund
gård. Bestefaren var Henrik
Henriksen, og bodde i Haparanda. Besteforeldrene på morssiden var Aron
Michelsen og Abel Johannsesdatter. Han var oppvokst i Uløybukt, hun på Kågen.
Det har ikke lykkes å oppspore flere av Edvards forfedre. Edvard og Rasmine Edvard, eller ”Storkvænen”
som han også ble kalt, var småbruker og fisker, og han gjorde seg bemerket i
politikken som talsmann for sin stand. Han var aktiv i arbeiderreisningen, og
han var en av stifterne til Troms Amts Arbeiderforening og avisen Nordlys i
Tromsø. Han var også med da Troms Fiskarfylkning ble startet, og han ble vel
sett på som en oppvigler av styresmaktene. I forbindelse med fiskernes
opprør, og rasering av hvalfabrikken i Mehamn i 1903 kom han i søkelyset. Han
ble tiltalt og fengslet som en av hovedmennene bak opprøret, men ble sluppet
fri fordi påtalemyndighetene ikke kunne bevise at han deltok i opprøret.
Sannheten var at han ikke hadde noe med raseringen av hvalfabrikken å gjøre,
og han var egentlig kritisk til fiskernes rasering av hvalfabrikken. Under
opprøret i Mehamn ble fiskeværet blokkert av marinefartøy, som stengte alle
fiskebåtene inne i fjorden. Dette skapte etter hvert store problemer for
lokalbefolkningen og fiskerne. Edvard, som lå i Berlevåg, ble kontaktet, og
etter et folkemøte der, seilte han til Kirkenes hvor han sendte telegran til
kongen i Stockholm og til Stortinget i Oslo. Det førte etter hvert til at
blokaden ble opphevet. Borchslekten Edvards kone, vår oldemor
Rasmine Johannesen f. 1850 på Taskeby kom fra en markant slekt som har sine
hovedrøtter fra distriktet rundt Skjervøy. Forfedrene har etternavn som
Wrangel, Thygesen og Borch. Dette er ikke samiske eller finske navn og hun
stammet direkte fra de danske innflytterne. Vi begynner med de som har
adresse Taskeby. Den første vi møter på er
Karli Thygesen. Vi vet ikke hva tid han var født, men det må ha vært rundt
1570. Av matrikkelen for 1624 ser vi at han var bruker av halve gården
Taskeby. Hans sønn Thyge Nilsen Borch vet vi heller ikke fødselsåret på, men
han døde i 1649. Jordboken for 1694 viser imidlertid at halve gården da
var overtatt av lensmann Jens Nilsen Borch, og det er her navnet Borch kommer
inn. Den andre halvdel av Taskeby var det Nils Thygesen Borch som bygslet.
Han var født i 1628 og døde i 1670. Slik kan våre forfedre ha vert klett på 1700 -tallet Nummer fire i vår
slektsrekke på Taskeby var Anders Nilsen Borch. Han var født i 1653, og døde
i 1718. Han drev handel på Bergen, var postbonde og lagrettsmann i Skjervøy
tinglag. Anders hadde 6 sønner, og
den yngste av dem, Anders Nilsen Borch var født i 1702. Han overtok farens
virksomhet på Taskeby, og etter han igjen, sønnen Anders Andersen som var
født i 1747. Han ble i 1775 gift med Ane Ditelievsdatter Dal, f. 1750 fra
Meiland. Anders Andersen og Ane hadde fem barn, og den eldste av dem, Kristina
f. 1776 giftet seg med Jens Andersen Dahl f. 1777 på Taskeby. Deres datter,
Ane Kristine Dal f. 1818 giftet seg med Anders Johannesen f. 1818 i Vågan. Det er ikke så mye vi vet
om Anders, bortsett fra at han var sønn av Anne M. Pavelsdatter f. 1785 og
Johannes fra Vågan. Farens etternavn vet vi ikke. Ane og Anders fikk en
datter som de kalte Rasmine f. 1850, hun er altså Seternesfolkes oldemor.
Rasmine ble gift med kvenen Edvard Johannesen og de bodde på Taskeby. De fikk
følgende barn: ·
Alberte
Marie f. 1878 ble gift med Jørgen Jørgensen, Simavåg. De hadde ti barn. ·
Eline
giftet seg med Teodor Eide, Kvæfjord, og fikk to barn. ·
Johan
Hall f. 1885, d. 1953, emigrerte 1920-årene til Canada, gift med Helene
Paulsen fra Kvænangen. De hadde et barn. ·
Henriette
var ugift og bodde i Kvæfjord. ·
Jens
Dahl, emigrerte også til Canada i 1920-årene. Han giftet seg med en dame fra
Nederland. ·
Ane f.
1891, giftet med Nils Bertelsen, Skjervøy. De fikk fire barn. ·
Katrine
døde ugift
Det har skapt forvirring at
en av sønnene til Edvard og Rasmine hette Johan Hall og en annen Jens Dahl,
men det var ikke uvanlig på den tiden at barnene ble oppkaldt etter andre ved
dåpen. Både Jens Dahl og Johan Hall emigrerte altså til Amerika og de slo seg
ned i området rundt Prince Rupert i British Colombia i Canada. Deres
etterkommere lever fortsatt i området. Det går gjetord om
Rasmines kjempekrefter. Det fortelles at hun bar en vanlig hesteplog fra
Simavåg til Taskeby, en strekning på 3 kilometer i bratt terreng. Hvor tung
en slik plog var er usikkert, men at det var et godt mannsløft er sikkert. En gang hennes mann Edvard,
med mannskap, kom fra fiske med båten lastet med russemel, som de hadde kjøpt
fra Pomorene, var alle så fulle at de ikke var i stand til å tømme båten, og
den ble bare forlatt i støa. Rasmine viste at båten ville gå sund når den ble
stående fullastet på land når sjøen falt. Hun bar da sekkene med russemel
alene opp til naustet. En slik sekk kaltes for en matte og veide 144 kilo.
Dette var rett før hun fikk barn. Rasmine døde i 1930, 80 år gammel. Alberte Marie Johannesen f.
1878 var datter av Edvard og Rasmine, og gift med Jørgen Gerhard Jørgensen f.
1867. De bodde som før nevnt i Simavåg og var Seternesfolkes farmor og
farfar. Deres 10 barn er det redegjort for tidligere. Alberte var og en
kraftig dame som kunne ta et tak der det trengtes, men det var ikke bare
manuelt arbeid som opptok henne. Hun var nemlig en av få offentlige ansette i
området. Hun betjente bygdas eneste telefon, som hun hadde i sitt hus i
Simavåg. Dit kom det telegrammer og
meldinger til sambygdinger. Hun hadde ingen fast bud å sende meldingene med,
så hun brukte derfor dem som tilfeldigvis var i nærheten. På den tiden var
ikke bruk av telefon utbredt. Å få telegram eller bli tilsagt på telefon var
ikke noen dagligdags affære, og derfor var det ikke ofte bruk for budbringere.
Senere, først på 1950-
tallet, fikk flere i bygden telefon og Simavåg ble talestasjon. det betydde
at telefonene til abonnentene ble videreformidlet manuelt fra Simavåg. Hun
klarte også den jobben godt, og hun ble velinformert om det som rørte seg i
bygda. Hun likte svært dårlig at ungdommen begynte å sende kodede meldinger
på engelsk. Da Alberte ble pensjonist var hun var 73 år. Wrangel - og Ditløvslekten Det er forfedrene til Ane
Cathrine Ditlefsdatter Dal f. 1750 fra Meiland vi skal forsøke å nøste opp
nå. Hun var gift med Anders Andersen f.1747 fra Taskeby. Faren til Ane var
Ditlev Olsen Meiland. Vi vet ikke hvem han var gift med eller hvor konen kom
fra, og heller ikke når de var født. Farfaren var Ole Olsen f. 1650 som var
gift med ei som blir benevnt som datter av Ditlev Ditlevsen, hun fra Meiland
og han opprinnelig fra Snåsa i Nord-Trøndelag. Det er heller ikke mye vi vet
om han, bortsett fra at han hadde vært gårdmann i Strømfjord og altså kom fra
Snåsa. Faren til konen, Ditlev Ditlevsen har vi allerede nevnt. Ditlev var sannsynligvis
født i Strømfjord i 1647, men har flyttet til Meiland, og giftet seg der med
en dame som hadde tilgang til jord. Ved folketellingen i 1701 blir han
benevnt som gårdmann. Vi vet heller ikke noe om hans kone. I tillegg til, den
for oss navnløse datteren, hadde de en sønn som het Michel som var født i
1687. Far til Ditlev Ditlevsen var Ditlev Wrangel fra Strømfjord, som var født
i 1604. Heller ikke han vet vi mye om, og ingen ting om kona, bortsett fra at
de var oppsittere på en gård med 4 kyr og 6 sauer. Det er merkelig at sønnen
ikke brukte Wrangel som slektsnavn. ________________ Nå har jeg fulgt slektene
på farssiden, i linjer så langt jeg kan, men det er fortsatt huller å fylle.
Dette er altså ikke en ferdig historie. Den vil bli lagt inn på min
hjemmeside, og jeg vil fylle i hullene etter som nytt stoff dukker opp. Hvis
noen har stoff som jeg kan supplere med er jeg takknemlig. Jeg vil gi
opplysning om hvor stoffet kommer fra. Kilder: Odd Matias Hættas bok
”Samene” og Johan Gustavsens bok ”Vi kom først”. Videre har jeg støttet meg
til en bok som er redigert av Harald Eidheim der flere forfattere skriver om
”Samer og nordmenn”. Jeg har også plukket noe fra Ørnulv Vorren og Ernst
Manaker`s kulturhistoriske oversikt om ”Samekulturen”, og har hentet fakta
fra ”Historisk verdensatlas”, redigert av John Haywood. Bygdebøkene fra
Skjervøy av Maurits Fugelsøy har jeg også hentet mye stoff og opplysninger
fra. ”Fjordfolket i Kvænangen” av Ivar Bjørklund. Jubileumsboka for Skjervøy
Sparebank og jubileumsboka for firma Kåre Renø, Skjervøy begge skrevet av
Guttorm Friis. Dessuten har jeg støttet meg til Svein Erik Grydelands bok, De
sjøsamiske Siida- samfunn samt Nordnorsk Kulturhistorie hvor det er en rekke
forfattere. Stoff og bilder er og hentet fra ”Norsk innvandringshistorie” med
Knut Kjeldstadli som redaktør, og noe er hentet fra ”Samisk kunst- og
kulturhistorie” og fra ”Samene – en håndbok” med J. T. Solbakk som red.
Bakgrunn stoff har jeg og hentet fra ”De norske fiskerreirs historie” av
professor Trygve Solhaug, ”Norges Historie” med Knut Mykland, og ”Menneskenes
liv og historie” av Carl Grinberg. Jeg har og plukket noe fra boken
”Kulturmøter i Nord – Troms” med redaktør Gørill Nilsen som kom i 2004, og
noe er hentet fra Bente Foldviks bok ”Jenteliv uten vaskemaskin”. m.m. Seternes 2005 |