Ole Kristian Jørgensen – ole-kristian.no |
Sist oppdatert: 25.12.2005 |
Seternes - fra utmark til familieandelslag |
Småbruket Seternes på øya Kågøy, i Skjervøy kommune eksisterte ikke som begrep før
en gang i 1932. Inntil da ble plassen, av en eller annen grunn, kalt
for "Ivarholet". Kanskje hadde en ved det navnet satt livet
til i den forrykende havsjøen som oppstår der med nordlig uvær. Seternes var da skrinn utmark som til dels
var overgrodd med bjørk og einer. Til den tid var det ingen som hadde sett
sitt mon i å slå seg til her, hvis en ser bort fra folk fra Steinalderen som
det er funnet spor etter på stedet. Seternes ligger ca. tre kilometer fra
nærmeste grend, men et lite småbruk ved navn Seter lå ca. en kilometer
nordafor. En smal sti som går i til dels ulendt landskap knyttet stedet til
omverden. Ingen nybrottsmann eller småbruker kunne leve bare av landbruk.
Muligheten til å kombinere dette med fiske var en viktig forutsetning.
Seternes har ingen havn eller strand, og med den tidligere nevnte havsjøen
var dette ikke et ideelt sted. Amanda
og Alf Paret Amanda og Alf
Jørgensen, begge 31 år, hadde få valgmuligheter. De var slått konkurs av Alf`s morfar fordi de ikke klarte å betale han avdrag på
småbruket de hadde overtatt av han på Taskeby.
Tidlig på våren 1932 måtte de forlate hus og hjem. De hadde da 5 barn fra 2
til 10 år, og Amanda var høygravid med det sjette, som ble født hos naboer
18. mai samme år. Det de hadde av husdyr ble plassert rundt om på gårdene. Av en nabo, Mikkal
Reiersen, fikk de hand om "Ivarholet" på
rimelige avbetalingsvilkår, og allerede samme vår startet de opp med rydding
av skog og oppsetting av gråsteinsmur til kjeller for huset. Seternes, som
stedet fra da ble kalt, begynte så smått å ta form. Slektninger og naboer var
med og sette opp bolighus. Kjelleren ble den første året benyttet som fjøs
for to kyr og noen sauer. Fôr til dyrene ble skrapt sammen på
uteslåtter og lagret i et av rommene i huset. Det ble lite med høy, og tang,
tare, bjørkeris og kokt fisk ble brukt som tilleggsfor.
Både mennesker og dyr kom seg gjennom den første vinteren. Men det ble en
hard tørn, særlig for dyrene i en trekkfull gråsteinkjeller. Senere gikk det
bedre. Jorden ble dyrket opp, hovedsakelig med handmakt, og den ga etter
hvert brukbart med fôr til to kyr, noen sauer og en geit. Alf hadde til da hatt sitt virke på havet,
og han så det som en utfordring å mestre havsjø,
vind og uvær når han og barna skulle ut i båt. For Amanda var dette et
mareritt, og hun takket sin Gud hver gang det gikk godt, og det gjorde det
alltid. På tross av dystre spådommer fra bygdefolket var det ingen som kom
til skade i havsjøen eller uværet på Seternes. Det kom flere barn, mange barn, tolv i
tallet. Alle overlevde unntatt den nest eldste, som døde som spedbarn. I
tillegg tok de til seg en fosterdatter som var i familien i ca. ti år. Familien samlet
1951 Tredveårene var harde for mange, og
Seternes var intet unntak. Det ble et umenneskelig slit for å holde det
gående. Gårdsdriften ble i lange perioder overlatt til Amanda og barnene, som
etter hvert vokste til. Alf drev fiske på Lofoten og Finnmarken,
og de holdt sulten og kreditorene fra livet. Da krigen brøt ut var Seternes
utviklet til et småbruk som kunne sammenlignes med andre bruk i omegnen. På
knappe matrasjoner ble det hardt å holde liv i mange unger, men takket være
fisk i havet og egenprodusert kjøtt, potet og grønnsaker kom alle seg gjennom
krigsårene. Klær var det verre med, men også det gikk på
et vis. Det meste ble produsert på stedet av ull og skinn fra egne dyr.
Ungene gikk på hjemmelagde ski og fottøyet var hjemmesydde kommager som
var laget av skinn fra dyrene.. Alt som kunne brukes ble tatt vare på og
benyttet. Sparsomhet ble en dyd av nødvendighet, og alle barna måtte lære og
delta både i produksjon og vedlikehold. Når barna klaget over vanskelige
oppgaver sa Amanda: «Det er bedre å være livløs enn rådløs». Seternes- folket
led ingen direkte nød under krigen. Det verste var vel selve okkupasjonen
og frihetsberøvelsen som fulgte med den. Høsten 1944 kom tvangsevakueringen, og
Amanda og Alf med sin barneflokk på 11 ble flyktninger. Hele familien ble
hentet av redningsskøyten ”Storebrand.” Før det var kyrne blitt hentet. De
tilbrakte en vinter på Skipnes, Tinden i Vesterålen hvor de sammen med andre
sambygdinger ble meget godt mottatt av den lokale befolkning. Da krigen var over ville alle tilbake til
sine hjemplasser. Alt som fantes av bygninger og utstyr på Seternes var svidd
av, og de kom til forkullete rester og sundbrente
kjellermurer. De fikk leie en liten hytte på den ellers ubebodde øya Hakstein. Øya ble tilholdssted til midlertidige hus ble
reist på Seternes. Hytta rommet ikke alle, og noen bodde i løvhytter eller
telt. Amanda og Alf
rundt 1960 De midlertidige husene som kom opp på
Seternes var ytterst sparsommelige og trange, uten isolasjon. Det rimet
innvendig på vegger og tak, men ingen ble syke av å bo der. Material- og pengemangel gjorde at gjenreisningen
av Seternes ikke var fullført før i 1951. Da hadde de fleste av barnene
forlatt redet, og Amanda og Alf ble etter hvert alene på Seternes. Alf livnærte seg nå som tømmermann og murer
på Skjervøy, og det førte til at Amanda satt alene igjen på Seternes med
stellet av det som var igjen av husdyr. Høsten 1959 måtte de imidlertid innse at
slaget var tapt. De slaktet dyrene, stengte av Seternes og flyttet til
Skjervøy. Søskenflokken:
Ruth, Laila, Jenny, Gunvor; Astrid. Bak, Avle, Roald, Ole Kristian, Sigmund;
Rolv og Georg Fra småbruk til familieandelslag. Seternes ble overtatt av barna allerede før
Amanda og Alf døde. Stedet har fra 1964 vært ferie og samlingssted for alle
etterkommere av Amanda og Alf. Hvert år, den første helgen i juli, møtes
barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn sant venner og venninner fra hele
landet på Seternes. På den årlige sammenkomsten er det fra 50 til 70-80
etterkommere som i fellesskap forsøker å føre arven videre. Den eldste i søskenflokken, Avle døde på et
familiestevne på Seternes i 1985. Seternes er nå organisert som et
familieandelslag med styre og vedtekter. Andre- og tredjegenerasjon har
organisert seg i et vennelag som heter ”Seternes Venner”. Venneforeningen er
åpen for alle etterkommere og inngifte. På den
måten er alle med å bærer arven etter Amanda og Alf videre. Hvem var Amanda og Alf ? Amanda. På dåpsattesten til Amanda står det at hun
heter Marie Amanda Ellida, f, 16,05.1901 For
å unngå forvekslinger med mange andre, med Marie som fornavn, valgte hun å
bruke Amanda. Hun var liten og rund men med rappe bevegelser og en kvikk
hjerne. I sin velmakt kunne hun arbeide uavbrutt uten pauser, og hun strikket
gjerne når hun ammet sine barn for å nytte ut tiden. Hun hadde stor omsorg
for sine medmennesker og delte det lille hun hadde med dem som trengte det. Petter og Ragnhild
Seppola Moren til Amanda hette Ragnhild Kristine
Eriksen f. 12.02.1884, d. 18.03.1956. Bestemoren hette Marie f. 1846, (Salkon- Marja) ble gift med
Erik Henriksen, f. 1849 (Ravna- Erki)
fra ytre Kvænangen. De bodde på Sirkastakka i Kvænangsbotten. Oldeforeldre på morssiden hette Salamon Hansen Hannu f. 1805 Pello
i Finland og Anna Brita Pehrsdatter Bjørnfot f. 1818 i Turtola
(Svartstein) Sverge. De slo seg ned på husmannsplassen, Sirkastakka
i 1837 som de første som bosatte seg der. Faren til Amanda hette Peter Seppola, f.
16.06.1871, d. 12.02.1940, og kom fra Sàdangulla,
Oulo i Finland. Hans datter Mathilde trodde han var
født i Sààrenperà. Det er ellers lite informasjon
om hans fortid. I Statsarkivet for Troms finner vi at Amanda
var datter av Peder Mathisen Seppænen f. 1871 og
pike Ragnhild Kristine Eriksen f. 1874. Amanda ble ifølge kirkebøkene døpt 20.
oktober 1901, samme dag som foreldrene ble viet. Det er oppgitt at Amanda var født 16. mai
1901. Sjøl var hun sikker på at hun var født 16. juni. Ellida
er blitt til Elisabeth. Det står videre at faren, Peter Mathisen Seppænen var konfirmert i Puslangalla
i Finland. Da en annen datter, Mathilde Helene ble døpt
i 1908 står det i kirkebøkene at foreldrene var Petter Mathias Seppælæ og Ragnhild Eriksen. Heller ikke fornavnet er skrevet likt i
rapportene fra Statsarkivet. Først blir han kalt for Peder og deretter for
Peter og til slutt for Petter. Selv mellomnavnet er skrevet forskjellig. Den
ene gang heter han Mathisen og neste gang Mathias. På finsk blir Peter uttalt
Pekka og en må anta at noe av denne forvirringen skyldes språkproblemer.
Mange i slekten går etter all sannsynlighet rundt med feil navn, men Seppola
er vel like greit som Seppænen eller Seppælæ. Peter jobbet bl.a. med fiske og fangst og
han skal ha vært gruvearbeider i Kvænangsbotten.
Det var vel der han pådrog seg en sykdom i lungene som gav han en nokså
tidlig død i 1940, 69 år gammel. Peter lærte aldri å snakke skikkelig norsk.
Det var heller ikke nødvendig fordi alle i Kvænangen snakket kvensk på den
tiden. Språket i hjemmet til Amanda var kvensk. Språket på skolen var
imidlertid norsk, og det ble sikkert en hard overgang for lille Amanda og
resten av de andre 8 i søskenflokken. Hun kom tidlig ut i arbeid som tjenestepike,
og havnet etter hvert i Tromsø etter at hun hadde arbeidet hos en lege på
Skjervøy, Der hun bl.a. fikk stifte bekjentskap med den farlige «spanske-sjuka» som kostet mange menneskeliv rundt 1920. Hun ble
ikke syk sjøl, men hun måtte omgås mange syke. Amandas halvbror Jakob
døde i spansken, bare 21 år gammel. Amanda var en svært dyktig husmor,
håndverker og småbruker. Hun fikk mer enn de fleste ut av det småbruket ga.
Fisk ble tillaget i så mange varianter at barna følte de stort sett hadde et
variert kosthold. Også dyrene som ble slaktet på bruket ble utnyttet til ti
siste smule. Skinnet ble benyttet til kommager, og ullen karet og spunnet til
garn og av noe av ullen ble det laget filtsko. Døtrene fikk god opplæring i alt som har med
husstell, håndarbeid og matlaging. De ble alle sammen meget dyktige, og
spesialister på hvert sitt område. Under krigen var det lite skoletilbud, men
Amanda sørget for at alle lærte å lese og skrive og barna blei etter hvert
lærere for hverandre. Historiefortelling, høytlesning og sang var det mye av
på Seternes. Hun lærte imidlertid ikke barna sitt
egent morsmål. Årsaken var vel at kvensk ikke akkurat var et populært
språk. Noen kvenske barnesanger ble det imidlertid plass til. Amanda
beholdt sitt gode humør, sitt pågangsmot og sin humoristiske sans til det
siste. Hun hadde en kolkkefast tro på en rettferdig
Gud, selv om det i ettertid er vanskelig å se al alt var så rettferdig. Alf Jørgen Alf, f.21.01.1901, var en storvokst kar med
kjempekrefter som kom godt med når han drev fiske og når Seternes skulle
ryddes og bygges. Faren, Jørgen Gerhard Jørgensen f. 1867 var småbruker ,
fisker og kirketjener som tok aktiv del i lokalpolitikken for Venstre. Edvard Johannesen Moren, Alberte
Marie Johannesen f. 1878 var en robust dame, og datter av fisker og småbruker
Edvard og Rasmine Johannesen. Rasmine var en kvinne med kjempekrefter. Det fortelles at
hun bar en vanlig hesteplog fra Simavåg til Taskeby, en strekning på 3 km i bratt terreng. Hun bar en
sekk med russemel (matte på 144 kg) opp fra båten
til naustet rett før hun kom i barseng. Rasmine f. 11.09.1850 og døde i 1930, 80 år gammel. Det
var vel fra henne Alf hadde arvet sin styrke. Rasmines foreldre var pike Ane
Kristine Dal, f.1823 fra Taskeby og ungkar
Anders Johannesen f.1823, Vågan i Lofoten. Besteforeldrene til Rasmine på morssiden hette Ane Ditlevsdatter
f. 1750 og Anders Andersen f. 1747, de bodde på Taskeby.
Vi vet ikke noe om besteforeldrene på farssiden som kom fra Vågan. Edvard Michael Johannesen, f. 15.
05.1854 i Uløybukt. Foreldre var Ellen Aronsdatter,
Uløybukt og Johannes Henriksen f. 1823 fra Haparanda i Sverge. Moren til
Edvard døde tidlig, men hun rakk å få sju barn. Faren ble gift på nytt med
Margrete Danielsdatter fra Lyngen. De bodde i
Rottenvik ved Molforvik og Johannes fik et barn med
kone nummer to. Statsarkivet i Tromsø opplyser at faren til Ellen hette Aron
Michelsen og moren Alette Johannesdatter fra Uløybukt. Faren til Johannes
hette Henrik Henriksen og bodde i Sverge. Edvard var aktiv i arbeiderreisningea
fra århundreskifte og utover. Han var bl.a. en av
stifterne til Tromsø Amts Arbeiderforening og avisen "Nordlys" i
1902. I forbindelse med Mehamn- affæren var han i rampelyset, og han satt en
tid fengslet, men ble aldri tiltalt. Sannheten var at han ikke var med på
raseringen av hvalfabrikken i Mehamn, men han hadde mye av æren for at
blokaden av Mehamn ble avsluttet. Senere var han med å startet Troms Fiskarfylkning m.m. Det var den samme Edvard som slo sitt
barnebarn Alf konkurs samme år som han døde, nesten 80 år i 1932. Det er
blitt sakt at han må ha fått god hjelp av andre
ettersom han sjøl var på god vei til å bli senil. Jørgen Gerharts
foreldre var Jørgen J. Jørgensen f. 1827, oppvokst i Simavåg.
Moren var Gjertrud Albine Arild, f. 1829 fra Rotsund. Bestefaren var klokker Christian Jørgensen,
f. 1792 fra Lauksund og Skjervøy. Han var den første i Jørgensenslekten
som bodde i Simavåg. Bestemoren hette Anne Marie
Olsdatter, f. 1794. Hun var datter av jordløs husmann og fisker Ole
Christiansen og kone Ingebør Thostendatter
fra Hitra ved Kristiansund. Oldeforeldrene til Jørgen Gerhard var Jørgen
Johansen, f. 1752 fra Loppa og Lauksund. Han var gift med Anne Bernhoff, f. 1751 fra Kristiansund. Hennes slekt har
røtter langt bak i tiden til Danmark og kanskje til Tyskland. I hennes slekt
finner vi prester, diktere, militærfolk m.m. En i slekten var misjonær i
Varanger på 1750- tallet. Da var det samene som skulle omvendes. Alf opplevde mye i sin ungdom. Han deltok på
fiske av mange slag, alt fra åpen båt til større fiskeskøyter. Han var med på
selfangst i Nordishavet og fiske på Lofoten, Finnmarken
og han var med i fraktfart på kysten og til Nordsjølandene. En gang ble fiskebåten M/S ”Aslaug”,
oppbrakt av russerne og ført inn til Tsypnavolok på
Fiskehalvøya. De viste vel knapt hvor de var.
Russerne holdt dem noen dager. De fikk proviant og god behandling, og slapp
med advarsel. En smaksprøve av det russiske svartbrødet hadde han med hjem,
men det var visst bare Roald og hesten som åt det. Under forbudstiden ble Alf og resten av
mannskapet på en lastebåt arrestert i Narvik fordi det var store mengder
sprit i lasten som var tatt ombord i Nederland. Spriten var gjemt i
gassflasker. Mannskapet slapp fri men kapteinen og en politimann ble
arrestert for smuglingen. Alf’s foreldre: Jørgen og Alberta
Jørgensen Sjøl var han litt aktiv i lokalpolitikken
for Venstre, men harde arbeidsdager begrenset dette. I motsetning til sin
kone og sin nærmeste slekt hadde han et avslappet forhold til kristendommen,
men fulgte som oftest med Amanda på møter hos Læstadianerne. Også Alf hadde godt humør og stor
humoristisk sans. Han ga frie tøyler til sine barn, og alle fikk vise
hva de dugde til. Han ga sjelden noen systematisk undervisning, og barna
måtte følge godt med når ting ble gjort. Det skapte en årvåken ungeflokk som
tidlig kunne konkurrere med seg sjøl og andre; og som senere har klart seg
godt. På sjøen med båt og seil hadde Alf ord på
seg for å være en uredd kar, og han var en barsk læremester for sine seks
sønner. Marie Amanda Ellida
døde 25.01.1968, 67 år og Alf Jørgen døde 27.12.1972, nesten 72 år. Hittil er det blitt rundt 40 barnebarn og
oppunder 60 oldebarn etter dem. Historien om Amanda og Alf er neppe
enestående. Mange familier på kysten av Nord-Norge fikk gjennomgå mer enn
folk i dag kan forestille seg. Amanda, Alf og Seternes får stå som et
eksempel på hvordan forholdene i nord kunne være for en snau menneskealder
siden. |